onsdag 26. november 2014






Det digitale klasserommet






I dag er digitale kokker en del av familiens kjøkken. De lærer oss matlaging gjennom video på nett. 




Bilde 1
Bilde 2

De er intigrerte i kjøleskapet, på ventilatoren, har egen plass på skjærefjølen eller står trofast på kjøkkenbenken. Vi lærer MYE matkunst gjennom mestrene som viser dagens middagstips live på nettbrettet. Hvis vi ikke forstod eller fikk alt med oss alt så er det bare å sette på repite helt til vi får det til. 

Er dette veien for skolen å gå? Trenger vi klasser, klasserom, en skole som bruker mye ressursser og midler for å gi kunnskap til folket. En kunnskap som blir kritisert av en stor del av befolkningen. 

Hva hvis alle fikk et nettbrett og la inn sine initialer, ble målt på nivå og fikk utdelt sin "pakke"/klasse/IOP og en metodikk som passer til nivå og personlighet. Da kunne alle hatt læringssituasjonen i det miljøet som gir mest motivasjon, trygghet og utvikling, de kunne startet sin skolehverdag når det passet de, de hadde ett sett med studiekrav ut fra læreplanen, tatt ansvar for egen læring. Lærerne kunne konsentrer seg om læreplanarbeid, laget gode nettkurs med ulike metoder, fulgt opp de elevene som ikke gjorde sine krav i henhold til fremdriftsplanen og arrangert fysis aktivitet (kroppsøving). Vi har mooc.no og coursera.com som gir kurs på høgskole og universitetsnivå. Videoen under kommer fra coursera.com og viser hvordan det kunne fungert i skolen.





Helsesektoren er en sektor under digitalisering også og derfor må skolene holde takt med helsesektoren slik at det ikke er utdatterte fagarbeidere vi utdanner. E-resept, E- journal, e-trening, digitale hjelpemidler for hjemmeboere er bare en bitte bitte liten del av helsesektorens digitale verden. Utdaningen må henge med.


Bilde 3 av en pasient som får informasjon av sykehuspersonell.

 For at vi skal kunne utdanne gode og solide yrkesutøvere så må skolen og yrkeslivet jobbe tett sammen. Det er en gjensidig gevinst at skolen får komme til praksisfeltet, men også at praksisfeltet får komme inn til skolen. Hospitering er en måte man kan bryte ned muren og åpne opp for hva som blir gjort på de ulike arenaene. Lærerne har godt av å få noen dager ute i praksisfeltet og se nye yrker eller å friske opp sitt grunnyrke. De som er i yrket har godt av å komme inn til skolen og lære mer om hvordan skolen er bygget opp og hva læreplanen inneholder av formelle krav til elevene. Vi vet at alle arener i samfunnet utvikler seg og utviklingen må skje i takt. 

Det er lettere sagt enn gjort! Kan vi kalle dette "The Innovators Dilemma"? Clayton Christensen hevder at tjenestefornyelse i offentlig sektor er "The Innovators Dilemma". Skolene klarer i ulik grad omstillingen med ny teknologi og det dagens brukere i skolen krever. Her er skolene helt avhengig av hva politikerne bestemmer og hvilken "bestilling" skolen få. Skolene må følge presset for nytenkning og ikke "sove" i timene, selv om det ikke er lik konkurranse som det er ute i næringslivet. Hvis skolen ikke gjør det så er det en fare for lite konstruktiv endring og nyutvikling. 

Hvilke skriftmetoder skal elevene lære?

Løkkeskrift eller skjønnskrift er vanlig ved flere norske skoler i dag, og det e ropp til hver enkelt kommune om de skal lære løkkeskrift (http://www.nrk.no/buskerud/1.8336185) Touch metoden er en egen skriftform og en skriftform vi har hatt i mange 10 år - tilbake i tid. Ved en endring på skolens innhold så kan vi ikke beholde alt vi har gjort og ta til oss det nye. Vi må velge å følge historie og tradisjon eller fornyelse og utvikling!

Bilde 4 av touch metoden.
Ett kompetansekrav for sekretærer er at de kan touch metoden fordi det er mye raskere å skrive med toush enn med en "fingersstaving". Er dette noe som vi burde få inn i en læreplan for å sikre at elevene kan skrive raskt og enkelt på ett tastatur? Helsesekretærene har i programfaget yrkesutøvelse: Mål for opplæringen er at eleven skal kunne bruke relevante digitale verktøy i arbeidet (http://www.udir.no/kl06/HSE3-01/Kompetansemaal?arst=1858830314&kmsn=-753783011). Det er et rundt og stort mål og det vil være avhengig av skolen hva elevene lærer innen digitale verktøy. Uten at jeg skal gå dypt inn i læreplanmålene så vil jeg tenkt at i denne yrkeagruppen som skriver mye på data er tjent med å lære touch på skolen, og ikke minst så kan praksisfeltet være med å forme det lokale innholdet i læreplanmålet. 


Den nye livsstilen?


Bilde 5 viser ei som tar selfie.
Samfunnet blir mer og mer digitalt. Elevene trenger ikke å avtale tid og sted for å møtes, de avtaler det mens de er på vei til byen. Når jeg var ungdom så planla vi i minst detalj hvor og når vi skulle møtes, hva vi skulle ha på oss hvordan kommer vi oss dit. I dag foregår det på MMS, Twitter, Instagram, Snapchat, Tumbler og mange fler. Selfie er det store blandt barn og unge og bilder blir sendt gjennom snapchat. Er ungdomen klar for denne teknologiens baksider? Er det skolen som skal lære de opp til å bruke mobiltelefonen og pc`n sine mange programmer på en riktig måte? Eksponeringen er høy bland de unge og ikke alle kjenner de negative konsekvensene med digitaliseringen. 


Litteraturliste


Trykt litteratur

Christensen Clayton M., Michael B. Horn og Curtis W. Johnson. 2008 Copyright 2011. Disrupting class. MacGraw-Hill.
Tapscott Don. 2009. Grown up digital. McGraw-Hill.

Lenker

http://www.kuben.vgs.no/tilbud/ 25. oktober 2014 kl 16.35

Bilderefferanser



Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:
Etiketter: , , , , , , , , , , ,
Abonner på: Innlegg (Atom)